Fører disse avtalene til informasjonsutveksling eller er dette kun en hvitvasking av skatteparadisene? For å nærme oss et svar må vi se til OECD. OECD krever at skatteparadisene må inngå minst 12 slike avtaler for å bli såkalt "internationally compliant". Skatteparadisene har en stor egeninteresse i å inngå kontraktene fordi de fryktet for sitt omdømme, og dermed sine markedsandeler, hvis de ikke kan anerkjennes som "internationally compliant".
Skatteparadisene har i dag inngått til sammen 24 slike avtaler med hverandre. Dette burde gi en klar indikasjon på at skatteparadisene har en strategi om å nå det magiske tallet 12, uten noen intensjoner om å bli åpne. I praksis fungerer dessuten avtalene svært dårlig. I de fleste tilfellene trenger man bevis på at et lovbrudd er begått for å kunne forlange innsyn, og da er man tilbake til start.
Som NHH-professor Guttorm Schjelderup treffende uttalte i Dagens Næringsliv 22. mai: "Dersom informasjonsutvekslingsavtalene virkelig hadde betydd slutten for skatteparadisenes virksomhet, ville skatteparadisene aldri gått med på å signere slike avtaler."
Det som virkelig hadde monnet for å skape åpenhet er å innføre land-for-land-rapportering for alle selskap. Denne typen rapportering har jeg tidligere omtalt i denne bloggen, og ble sist anbefalt som et tiltak i den offentlige utredningen "Skatteparadis og utvikling". I tillegg må automatisk informasjonsutveksling på plass mellom alle land.